Grunnforskning, anvendt forskning og fremtidens behov

I hvilken grad bør forskningen og undervisningen være relevant i forhold til samfunnets behov? Det skrives mye om fri forskning og at universitetslærerne selv bør kunne velge hva de skal forske på, men hva velger de, spør Knut Bjørlykke og Per Arne Bjørkum.

Knut Bjørlykke og Per Arne Bjørkum. Foto: Ronny Setså / privat

Vi liker å si at forskningen er drevet av nysgjerrighet og at forskeren sitter og lurer på hvordan ting henger sammen. Dette skal være forskning som ikke er drevet av økonomiske eller praktiske motiver. Dette kalles grunnforskning og som gjerne fremstår med høyere status enn anvendt forskning.

Forestillingen om forskere som sitter og tenker og som finner ut nye ting helt uten krav eller føringer utenfra har vært sterk. Vi har nok noen forskere som fungerer på denne måten, men det er ikke alltid like produktivt. I de fleste tilfeller er det slik at også grunnforskningen er påvirket av en bredere del av forskningsmiljøet, inkludert anvendt forskning.  

Anvendt forskning har mer eller mindre veldefinerte problemer som skal løses. Det gjelder å finne den beste metoden. Til dette kreves en god innsikt også i andre grunnleggende forskningsresultater og beslektede fagområder. For de fleste forskere gir det en tilfredstillelse å oppleve at resultatene av forskningen kan brukes til noe nyttig og konkret. Grunnforskning kan også resultere i praktisk anvendelse og bli av økonomisk betydning, selv om dette ikke var begrunnelsen for forskningen.

Grunnforskning og anvendt forskning – hvor kommer ideene fra?

Det stilles ofte spørsmål om hvor de gode ideene kommer fra og om hvor mye som skyldes slump og tilfeldigheter. Det snakkes også mye om forskningens frihet og at man derfor ikke må stille bestemte krav til forskerne fordi de skal kunne tenke fritt og forfølge nye ideer. Den teoretiske forskningen som er gjort uten bestemte formål, skal så danne grunnlaget for den praktiske – den anvendte forskningen.

Å lete etter ressurser på jordskorpen har lenge vært viktig. Gull ble tidlig en verdifull ressurs som kunne brukes til smykker, verktøy og penger. Det var ikke så lett å sitte å tenke seg hvor man kunne finne gull, men noen satte i gang med å observere og også ta prøver av bergarter. Etter hvert fikk steinalderfolk en erfaring slik at de kunne gjenkjenne bergarter som kunne inneholde gull.

Dette var praktisk kunnskap som ble brukt i stor utstrekning både i fast fjell og løse sedimenter. Det ble også klart hvilke bergarter som egnet seg for forskjellige formål og til redskaper.

Å utvinne metaller som gull, sølv, kobber og jern fra fast fjell eller løse sedimenter krevet avansert teknologi. Metallene som ble utvunnet i gruver kunne bearbeides og smeltes sammen med andre metaller til legeringer til forskjellig bruk. Dette omfattet sprengning av bergarter eller fyrsetting for å få fjell med malm til å sprekke opp for å starte gruvedrift som var komplisert og krevde kunnskap på mange fagområder.

Behovet for kunnskap på dette området ble så stort at det utviklet seg egne bergskoler som liknet på universiteter med fagfolk (bergmenn) som kunne lære opp nye elever til gruveindustrien. I middelalderen ble bruken av metaller stadig større med økende gruvedrift, mens landbruk var forholdsvis enkelt. Også i Norge var det et stort behov kunnskap om hvordan sølv, gull og andre metaller forekom i naturen. For å finne disse metallene var det viktig å forstå noe om bergartene og hvordan de ble dannet. Dette bidro til en tidlig utvikling av faget geologi.

Bergakademiet på Kongsberg ble opprettet i 1750 for å utdanne bergfolk til norsk gruvevirksomhet. Undervisningen på Kongsberg omfattet en rekke fag som var nødvending for å produsere metaller. Lærere var for en stor del fagfolk fra Tyskland og Østerrike hvor det allerede fantes flere slike akademier.

Kunnskapen som ble utviklet på akademiene hva gjaldt mineraler og krystallografi, var nok i liten grad et resultat av bare nysgjerrighet. Det fantes et direkte behov for kunnskapen. Det tok lang tid før landbruksfag ble like avansert. Forskningen ved universitetene ble tidlig satt i system og det ble en rangering av forskerne basert på akademiske grader og publikasjoner av forskningen. Systemet var fullt av formaliteter og seremonier.

Den akademiske verdenen var og er fremdeles preget av konkurransen mellom forskere om å være best. Den kunne virke skjerpende og oppmuntrende, men den kan også være destruktiv. En del professorer hadde stor makt når det gjelder å styre eller i alle fall dominere, forskningen i et fagfelt. Det kunne derfor være vanskelig å introdusere nye ideer. Den akademiske verdenen kunne være autoritær og opptatt av prestisje, og den anvendte forskningen hadde oftest lavere status.

Norge var i mange år det vi kalte «a hard rock country». Dette ble ledet av Goldschmidt og flere andre geologer ved Geologisk museum og Geologisk institutt ved UiO, senere av Tom Barth som ga ut læreboken «Theoretical Petrology (1952). Boka var svært utbredt i USA og mange andre land. Det andre store forskningsfeltet ved UiO frem til 1960-1970 årene var paleontologi med studier av trilobitter fra Oslofeltet. Det var lite undervisning i fag som sedimentologi og heller ikke mye strukturgeologi.

Skepsis mot oljeforskning og undervisning

Det var liten interesse (nysgjerrighet) for å ta opp nye forskningsfelt som petroleumsgeologi som handlet om viktige geologiske prosesser i sedimentbassenger. Dette burde ha vært av en viss interesse, selv da vi ikke hadde oljeleting og -produksjon i Norge. Da det ble klart at Norge hadde muligheter til å bli et oljeproduserende land, burde det ha vært naturlig å satse på undervisning og forskning på nye fagområder som det da ville vært behov for.

Det var imidlertid betydelig skepsis mot petroleumsgeologi og andre petroleumsfag ved Universitetet i Oslo fordi dette ikke var grunnforskning. Noen mente at oljegeologi og geofysikk burde overlates til de internasjonale oljeselskapene på norsk sokkel slik at vi bare fikk pengene og ikke problemene. Det kunne også være en skepsis mot å introdusere nye fagfelt fordi det kunne gå på bekostning av de som var godt etablert på universitetene.

Ved Universitetet i Bergen var det derimot en klar vilje til å satse på petroleumsgeologi. Dette var kanskje fordi det den gang var et forholdsvis nytt universitet med mindre tradisjoner. De hadde et godt fagmiljø innen marin geofysikk som for en stor del var bygget opp av professor Markvard Sellevold. Ved NTH (dagens NTNU) holdt de seg for det meste til etablerte ingeniørfag. Undervisning i oljegeologi og andre oljefag kom først i gang etter 1973/1974 ved å ansette geologer og ingeniører som var pensjonert fra oljeselskapene.

Selv om petroleumsgeologi hadde lange tradisjoner i USA, fikk studentene ved UiO nesten ingen informasjon om hvordan olje og gass ble dannet. Selv da vi ikke hadde noen oljevirksomhet, burde det ha vært forelest noe mer om dette fordi så mye geologisk informasjon kom i fra oljeleting og produksjon.

Både gruveindustrien og oljevirksomheten har gitt betydelige bidrag til det vi til vanlig kaller grunnforskning. Petroleumsgeologi ble raskt det viktigste faget ved universitetene i Norge fordi behovet for slike fagfolk var så stort.I 1960-årene var norsk gruveindustri i tilbakegang og det var få jobber som geologistudenter kunne søke på. Det var derfor få geologer i Norge.

Hva slags geologer vil det bli behov for i årene som kommer?

Geologi er læren om prosesser i jordskorpen og med det grønne skiftet vil det bli et stort behov for å utvinne mineralske råstoffer fra jordskorpen. Behovet for energi som kan erstatte olje og gass er meget stor og de fleste typer alternativ energiproduksjon krever store mengder med metaller. Dette gjelder særlig vindkraft, solenergi og kjernekraft. Til magneter som brukes i produksjonen av elektrisk kraft, også i biler, kreves store mengder med sjeldne jordartsmetaller.

De viktigste prosessene i jordskorpen er forvitring og erosjon av bergarter på land (på kontinentene) og transport av materiale ut i havet. Dette omfatter mineraler og bergarter og annet fast stoff, og også det som er oppløst i grunnvann og elvevann. Dette danner grunnlaget for det meste av livet i havet. Det vokser lite i helt rent havvann!

Global oppvarming vil føre til økt fordampning og nedbør. Også økt CO2-innhold i regnvannet vil føre til at forvitringen og produksjonen av næringsstoffer på land vil øke. I havet er surhetsgraden (pH) bufret av mye biogen karbonat.

Oljeutslipp vil også gi næring til havvannet, selv om det har andre ulemper. Oppdemning av vann i forbindelse med kraftverk og vanningsanlegg vil lagre næringsstoffer på land og redusere næringstilgangen til havet.

Det gjøres stadig større inngrep i naturen ved forskjellige anlegg og veibygging. Nytt fjell utsettes for forvitring i kontakt med regnvann, og kloakk og avløpsvann gir forurensinger.

Det vil derfor bli et stadig større behov for miljøgeologi, og kjemi og geokjemi blir stadig viktigere og burde styrkes i utdannelsen av geologer. Mange kostbare miljøtiltak har trolig liten effekt og det trengs høy kompetanse for å vurdere hva som er farlige forurensninger. Det vil kreve innsikt i ressurser i jordskorpen og mer geokjemi og biologi.

Olje og gass vil være en del av energimiksen i tiden som kommer, trolig ut dette århundret. Inntil 15 prosent av det vi produserer av olje og gass blir dessuten brukt til å lage materialer (som plast) som vi ikke ser hvordan vi skal klare oss uten. Derfor vil det nok i lang tid fremover også være behov for geologer med kompetanse innen petroleumsgeologi.

Men først og fremst trenger vi mer forskning og opplæring når det gjelder geologiske, kjemiske og biologiske prosesser, slik at vi kan føre en faglig begrunnet miljøpolitikk. Det er ikke nok med gode intensjoner.

KNUT BJØRLYKKE

Professor emeritus i geologi ved Universitetet i Oslo

PER ARNE BJØRKUM

Professor emeritus i geologi ved Universitetet i Stavanger

https://geoforskning.no/grunnforskning-anvendt-forskning-og-fremtidens-behov/

RELATERTE SAKER

NYESTE SAKER