Onsdag 25.11.2020 - Uke 48
logo   144 000 besøkende i 2019

Samarbeidspartnere

De seneste årene har forskere kartlagt mer enn 100 kratre på bunnen av Barentshavet som vitner om store gassutblåsninger i fortiden. Nå viser nye undersøkelser hvor gassen har kommet fra.


530x323 CratersFiguren viser noen av kratrene som er funnet i Barentshavet. De fleste leker gass den dag i dag. Illustrasjon: Malin Waage

Forskerne ved Senter for arktisk gasshydrat, miljø og klima (CAGE) ved UiT Norges arktiske universitet gjør stadig nye oppdagelser i Barentshavet.

I 2017 publiserte de to artikler i tidsskriftene Science og Proceedings of the National Academy of Sciences of the United States of America (PNAS) der de beskrev godt og vel 100 kratre på Barentshavets bunn med en diameter på 300 til 1 000 meter.

Kratrene er restene av gassfylte hauger som eksploderte (gassutblåsning) en tid etter at isen trakk seg tilbake etter den siste istid. Forskerne gjorde også rede for noen få hauger som fortsatt har til gode å oppleve utblåsninger.

250 millioner år gammelt forkastningssystem

I en ny forskningsartikkel publisert i tidsskriftet Nature Scientific Reports, presenterer forskerne nå innsikt i hvor denne gassen, i hovedsak metan, har kommet fra.

- Det viser seg at strukturene ligger i et område som har et svært gammelt forkastningssystem som kan ha eksistert i 250 millioner år. Kratrene og de gassfylte haugene er plassert langs ulike deler av forkastningssystemet, som kontrollerer størrelsen, formen og utbredelsen av strukturene på havbunnen, forteller Malin Waage, postdoktor ved CAGE og hovedforfatteren bak studien i en nyhetssak på senterets nettsider.

- Metanet som lekker inn i strukturene og videre opp i vannsøylen har sin kilde i disse dype forkastningsstrukturene og beveger seg oppover langs sprekker.

Strukturene i dypet har blitt kartlagt ved hjelp av state-of-the-art 3D seismikk (P-Kabel). Denne metoden er spesielt anvendelig for grunne seismiske undersøkelser, og leverer krystallklare bilder av geologien under havbunnen ned til en dybde på 150 meter.

- I tidligere studier har vi jobbet med en teori om at en global oppvarming og tilbaketrekkingen av isdekkene for om lag 20 000 år siden ledet til tining av gasshydrater («fryst gass») som videre førte til sterkere gasslekkasjer og utblåsninger.

I den nyeste studien bemerker imidlertid forskerne at det allerede fantes en strukturell svakhet i området der kratrene befinner seg lenge før istiden nærmet seg slutten.

- Dypt under havbunnen bygget det seg opp en gjørmete blanding av vann og gass som til slutt blåste ut gjennom allerede eksisterende sprekker. Dette ledet til havbunnskollaps. Tenk på en bygning. Taket kan kollapse om bygningsstrukturen er svak. Dette er det vi tror hendte for omtrent 20 000 år siden, forklarer Waage.

Barentshavets kirkegård

Innenfor et område på om lag 440 km2 i Bjørnøyrenna sørøst for Svalbard har forskerne kartlagt over 100 kratre med en diameter på minst 300 meter som vitner om en eksplosiv fortid. I tillegg har de funnet flere hundre mindre kratre.

Kratrene ble først oppdaget på 1990-tallet, men ny teknologi har nå vist at de er langt mer utbredt enn tidligere antatt. I tillegg kan de nå studeres i mye høyere detalj enn før.

De fleste ble trolig dannet for ca. 12 – 15 000 år siden. Noen hauger står igjen, klare til utblåsning i fremtiden.

Prosessen fra en sprekkeferdig, gassholdig dom til et krater foregår i flere stadier. Trolig forløper det første stadiet, utblåsningen, raskt.

Tilbaketrekkingen av isen satte i gang en isostatisk likevektsprosess (landheving). I takt med at gassen, som i utgangspunktet eksisterte i fryst form – gasshydrater – ble hevet, ble den også ustabil og tinte. Da økte volumet kraftig, og utblåsning var et faktum.

Under hevingsprosessen ble de grunneste hydratforekomstene ustabile først, deretter de dypere.

Men i etterkant av det eksplosjonsartede første stadiet, fortsatte kratrene å utvikle seg i flere stadier. Dypere lag fortsatte å tilføre gass til kratrene og den gassen som ikke lekket ut, bidro til dannelsen av nye, mindre domer langs kraterkantene.

Samtidig kan gasslekkasjene ha bidratt til at de sentrale delene av kratrene fortsatte å synke inn.

Les mer om prosessen og de gassfylte haugene som fortsatt har til gode å blåse ut på geoforskning.no («En eksplosiv fortid» og «Forventer utblåsning»).

Samarbeidspartnere

Nyhetsbrev

captcha 

200 ledige stillingerb

200 Tips oss

200 Fortell om din forskning

 

 Ukens PhD comics

250x166 En tydelig trend


Redaktør: Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.å

Om: Info om Geoforskning.no

Annonsere: Informasjon og priser

Kontakt: Kontaktinformasjon Tips oss

Webløsning ©2013-15 av Web Norge. Skjerm: