Onsdag 1.4.2020 - Uke 14
logo   144 000 besøkende i 2019

Samarbeidspartnere

Ekspedisjonen FRAM–2014/2015 har vist at det er mulig for Norge å gjennomføre utforskning i Polhavet med god mobilitet, trygghet og håndterbare kostnader.


530x378 Yngve KristoffersenEkspedisjonsleder Yngve Kristoffersen er professor emeritus ved Institutt for geovitenskap ved Universitetet i Bergen og tilknyttet Nansen Senter for miljø og fjernmåling. Foto: Privat

- Det er synd at det skulle gå 118 år, sier Yngve Kristoffersen med referanse til Nansens ekspedisjon som var den forrige norske vitenskapelige ekspedisjonen inn i den sentrale delen av Polhavet.

Gjennom et helt år har ekspedisjonsleder Kristoffersen, professor emeritus ved Institutt for geovitenskap ved Universitetet i Bergen, og profesjonell eventyrer Audun Tholfsen levd og jobbet på luftputebåten Sabvabaa, drivende på et isflak i Polhavet.

Nå har de to ekspedisjonsdeltakerne på FRAM-2014/2015 kommet hjem. Til tross for tøffe arktiske værforhold og fysisk isolasjon fra omverdenene, har de to eventyrerne gjort en rekke banebrytende oppdagelser i det som regnes som Jordas minst utforskede og minst tilgjengelige område.  

Den opprinnelige planen var å utføre geologiske undersøkelser langs Alpharyggen, men da isbryteren Polarstern som fraktet Sabvabaa ikke nådde frem, ble Lomonosovryggen forfremmet til ekspedisjonens viktigste forskningsobjekt.

LES OGSÅ:
En unik prestasjon i Polhavet
Kritisk i Polhavet
Dette har vi lært om Polhavet

Kritiserer norsk passivitet

Kristoffersen har gjentatte ganger kritisert norske forskningsmiljøers tilsynelatende manglende vilje til å utforske Polhavet.

Han mener at Norge som en arktisk randstat har et stort kunnskapsbehov i dette området.

- Det er rett og slett tragisk. Norge har i alt for liten grad søkt samarbeid med andre nasjoner når det gjelder ekspedisjoner med isbrytere.

For selv om norske forskere har et stort volum av publikasjoner innen polforskning (først og fremst fra Svalbard), er siteringsindeksen relativt lav. Det betyr kort fortalt at forskningsresultatene ikke har spesielt stor interesse internasjonalt.

- Sverige er et av landene som er mye flinkere enn oss på det området. De publiserer mindre, men har et helt annet perspektiv, og blir hyppigere sitert, sier ekspedisjonslederen.

Men Kristoffersen har ikke bare kritisert. Han har også forsøkt å bidra til at Norge kan komme på banen i internasjonal utforsking av Polhavet.

Han organiserte blant annet norsk deltakelse på to amerikanske isdriftsstasjoner i 1979 og 1982 da han jobbet i Norsk Polarinstitutt og har deltatt med seismiske programmer på fire isbryterekspedisjoner (1991, 1996, 2001, og 2005).

Aktiviteten har resultert i over 40 vitenskapelige publikasjoner og i tillegg 29 publikasjoner fra Antarktis og Sørishavet.

I 2013 skrev han en kronikk sammen med Olav Eldholm og Anders Elverhøi der de kritiserte den passive holdningen Norge hadde til å delta på internasjonale tokt. Bakteppet var en kommende mulighet for Norge til å bli mer aktiv i Polhavet.

- På denne tiden planla Sverige og Tyskland å danne et bruker-konsortium for isbrytere etter mal av Ocean Drilling Program der alle land kunne delta og få tilgang til båten for en liten sum, forteller Kristoffersen.

Konsortiet henvendte seg i den forbindelse til to norske institusjoner.

- Den ene var Norsk Polarinstitutt, og de svarte blankt nei til en slik deltakelse. Jeg ble rasende.

Ifølge ham var dette svaret et spark under beina for hele det norske forskningsmiljøet, som ble avskjært en gyllen mulighet.

Den andre institusjonen som ble kontaktet var Nasjonalkomiteen for polarforskning, som er Forskningsrådets rådgivende strategiske komité for polarsaker.

- De svarte ikke. Norge ble dermed det eneste landet som fikk tilbud om å delta i konsortiet som ikke ble med. Dette er helt bak mål, mener Kristoffersen.

530x437 DriftDen røde linjen viser hvordan Sabvabaa drev siden ekspedisjonen startet i august i fjor. Gode værforhold gjorde at luftputebåten drev over Lomonosovryggen mye lengre enn de to ekspedisjonsdeltakerne hadde turt å håpe på. Illustrasjon: FRAM-2014/2015

Baner vei for norsk polutforskning

Denne passiviteten er noe av årsaken til at FRAM-2014-2015 ble planlagt og gjennomført uten å involvere det tradisjonelle polare forskningsmiljøet, og til en billig penge.

- Vi har stivnet i vår måte å løse utfordringer på. Når det gjelder drivisen som plattform, lar man frykten for sikkerhet få ubegrenset spillerom i stedet for å søke ny kunnskap og operasjonell erfaring.

- Vi gikk ikke ut og proklamerte at sikkerhet var vår høyeste prioritet. Ekspedisjonens formål var vitenskap, innhenting av ny kunnskap på en sikker måte. Erfaring var vår viktigste ballast, og et realistisk forhold til isen som medium. Det er uhyre viktig at eventuelle støtteoperasjoner kun skjer på direkte instruks fra isen og ikke som et resultat av imaginære scenarier fra et kontor på land.

Prislappen på ekspedisjonen endte på 5,1 millioner kroner, og ble finansiert av Blodgett-Hall Polar Presence LLT, Lundin Norge og Oljedirektoratet.

Ifølge Kristoffersen er nøkkelordet for utforsking av Polhavet endringer. Med det mener han at det er nødvendig å kontinuerlig vende tilbake for å observere hvordan de fysiske, geologiske og oseanografiske forholdene forandrer seg over tid.

- Vi må ha et opplegg som er økonomisk håndterbart og som kan gjentas med jevne mellomrom.

Og dette har han nå vist er mulig. For luftputebåten er et alternativ som gir mobilitet og håndterbare kostnader.

LES OGSÅ: Vår tids polarhelter

Det russiske forskningsinstituttet for Arktis og Antarktis i St. Petersburg har offentlig erklært at de avslutter sin aktivitet med helårsstasjoner på drivisen. Det har etterhvert blitt for vanskelig å finne gode nok isflak, og kostbare evakueringer har vært nødvendige.

- Jeg håper at eksempelets makt gjør jobben i etterkant. Alle er enig i at vi har et kunnskapsbehov, men det hevdes at vi ikke har verken infrastruktur eller midler. Det er feil, problemet er måten vi tenker på, hevder Kristoffersen.

- Norsk polarforskning trenger konkurranse om tilgang til polar logistikk, ikke vernede bedrifter.

Og FRAM-2014/2015 er ifølge ekspedisjonslederen et opplegg som kan og bør gjentas. En isdriftstasjon er primært et alternativ for områder som ikke er tilgjengelige for isbrytere eller for måleprogrammer som omfatter hele årssyklusen og krever fysisk tilstedeværelse.  

- Vi har vist at det er gjennomførbart, og gjør man en operasjon i samarbeid med for eksempel Alfred Wegener-instituttet og deres Polarstern, er det nå mulig å komme tilbake hvert år og få en vinn-vinn situasjon for begge parter.

- En helårs isdriftstasjon med luftputebåt som plattform vil være en viktig videreføring av andre lands sommertokter med isbrytere og gir oss en egen identitet og manifestasjon av tilstedeværelse.

Kristoffersen mener utfordringen nå er å finne folk som kan ta stafettpinnen videre.

- Jeg er 73 år, og tviler på at jeg kommer til å gjenta en slik ekspedisjon. Vi trenger yngre forskere, men det må være dem selv som tar initiativet, avslutter Yngve Kristoffersen.

Yngve Kristoffersen har servert de norske forskningsmiljøene muligheten for å videreføre Nansens arv på et sølvfat. Det er en mulighet som bør gripes om Norge igjen skal bli synlig på forskningsarenaen i selve Polhavet.

530x397 Forsidebilde 2Yngve Kristoffersen og Audun Tholfsen har vist at Norge kan gjennomføre ekspedisjoner i Polhavet uten betydelig infrastruktur og på et lavt budsjett. Foto: FRAM-2014/2015

Samarbeidspartnere

Nyhetsbrev

captcha 

200 ledige stillingerb

200 Tips oss

200 Fortell om din forskning

 

 Ukens PhD comics

250x166 0420


Redaktør: Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.å

Om: Info om Geoforskning.no

Annonsere: Informasjon og priser

Kontakt: Kontaktinformasjon Tips oss

Webløsning ©2013-15 av Web Norge. Skjerm: