En gruppe forskere har funnet en sammenheng mellom uranisotoper i havet og avsmeltningshistorien under den siste istid.
Hva kan uranisotoper i dyphavskoraller fortelle om isdekkene under den siste istid? Foto: L. F. Robinson
Et internasjonalt forskerteam har studert hvordan forholdet mellom ulike uranisotoper i korallrev i Nord-Atlanterhavet og i Stillehavet har blitt påvirket av tilbaketrekningen av isdekket på den nordlige halvkule under den siste istid.
Erosjon av kontinentene bidrar med små mengder uran til havene. Isoptopet 234U er mer mobilt enn 238U, og erosjon og transport av sedimenter kan dermed resultere i en relativt høyere mengde 234U i havene.
I en nytt studie publisert i tidsskriftet Science, har forskerne rekonstruert forholdene mellom 234U og 238U 50 000 år tilbake i tid.
Blant resultatene finner vi at under avsmeltningen av de store isdekkene på den nordlige halvkule for mellom 18 og 11 000 år siden, økte konsentrasjonen av 234U.
Grafikken viser utviklingen av 234U relativt til 238U i sjøvannet sammenliknet med andre paleoklimamålinger. Den relative økningen av 234U starter før den store avsmeltningen. Illustrasjon: Chen et al., 2016
Under denne perioden begynte isdekkene å tine fra bunnen, og forskerne mener store mengder løsmasser ble transportert til havene.
Denne transporten satte i gang i stor skala før den store avsmeltingen av isdekkene, og økningen i 234U i havene inntraff før havnivået begynte å stige nevneverdig.
Forskerne hevder studien viser at undersøkelser av uranisotoper har en stor nytteverdi for studier av paleoklima og tilstrømning av sedimenter fra kontinentene til havet.
