Torsdag 18.4.2019 - Uke 16
logo   128 000 besøkende i 2018

Samarbeidspartnere

Polhavet bydde på svært tøffe forhold for de to ekspedisjonsdeltakerne Yngve Kristoffersen og Audun Tholfsen og deres ett år lange ekspedisjon FRAM-2014/2015. 


530x397 Forsidebilde 2Foto: FRAM-2014/2015

- Det begynte å bli kritisk på ett tidspunkt, sier Yngve Kristoffersen.

Det var i mars i år. Fortsatt mørketid. Han befant seg på drivisen sammen med kollega Audun Tholfsen. Fysisk isolert fra omverdenen hadde isflaket og luftputebåten Sabvabaa vært deres bosted og arbeidsplass siden august i fjor.

LES OGSÅ: En unik prestasjon i Polhavet

Flere ting hadde gått galt. De fire generatorene og de to vindmøllene som skulle forsyne ekspedisjonen med strøm hadde sluttet å virke eller blitt borte i isen.

Verre ble det da hovedmotoren til luftputebåten som den siste tiden hadde blitt benyttet til å generere strøm ikke ville starte. De 440 hestekreftene var til liten nytte.

De to ekspedisjonsdeltakerne hadde dermed ikke elektrisitet til å utføre vitenskapelig arbeid, eller til å drive lamper, varmeovner eller matlagningsutstyr.

- Jeg hadde gjemt unna to «hellige» batterier til nødstilfeller, innrømmer ekspedisjonslederen.

Det ble en lang diskusjon om de skulle ofre disse batteriene for å gjøre nok et forsøk på å få start på motoren igjen. De bestemte seg for å prøve.

- Men det hjalp ikke. Motoren ville ikke starte på tilstrekkelig antall sylindre. Da var vi ille ute.

For hvis ekspedisjonen gikk helt tom for strøm, ville de ikke kunne kommunisere med omverdenen. Dermed så de ikke annet valg enn å be Nansensenteret anmode Forsvaret om et flyslipp med nye generatorer.

Ti dager senere strøk et Orion-fly fra Luftforsvarets 333 skvadron lavt over leiren og avleverte to generatorer i fallskjerm.

Ekspedisjonsmedlemmene pustet lettet ut.

Kristoffersen er imidlertid bestemt på at de aldri var i fare under året i Polhavet. Og han vet hva han snakker om.

Den 73 år gamle professoren ved Institutt for geovitenskap ved Universitetet i Bergen (som på papiret er pensjonert, emeritus) har siden 1979 i alt 18 måneders fartstid med opphold på drivisen i Polhavet.

530x378 Yngve KristoffersenEkspedisjonsleder Yngve Kristoffersen er professor emeritus ved Institutt for geovitenskap ved Universitetet i Bergen og tilknyttet Nansen Senter for miljø og fjernmåling. Foto: Privat

Dramatikk og tøffe tak

Til tross for Kristoffersens forsikringer om at de to ekspedisjonsdeltakerne aldri var i fare, er det likevel ingen tvil om at Polhavet har bydd på svært tøffe forhold.

- Det verste var kanskje jobben med å samle inn seismikk. I enkelte perioder kunne jeg bare sove 1,5 timer i strekk over perioder på opptil fem uker. For alt utstyret, og spesielt kompressoren, måtte holdes under kontinuerlig overvåkning, forklarer ekspedisjonslederen.

Foruten problemene med generatorene og motoren, og den lange mørketida og temperaturer ned i -40 °C, fikk de også gjentatte ganger problemer med isflaket de oppholdt seg på.

- Drivisens livssyklus inneholder mye dynamikk. Isen sprakk opp, og den skapte skrugarder. Vi måtte hele tiden holde et øye med bevegelsene.

530x396 SprekkerHele ekspedisjonen sto på spill da isflaket i november i fjor begynte å sprekke opp rett under campen. Takket være en hurtig flytteaksjon ble nesten all proviant og utstyr berget. Foto: FRAM-2014/2015

I november i fjor kunne det ha gått galt. Det var den første av flere ganger der isflaket sprakk opp inntil leiren.

Sprekken dannet stedvis meterhøye ishauger som følge av skjærbevegelser, samt mindre splittsprekker som gikk i ulike retninger – blant annet inn under leiren til de to ekspedisjonsdeltakerne.

Hele ekspedisjonen sto på spill da vitenskapelig utstyr, drivstoff og annen proviant var nær ved å falle ned i de åpne sprekkene eller blitt knust der isen ble presset sammen.

Men Kristoffersen og Tholfsen var snartenkte og satte i gang en hurtig flytteoperasjon ved hjelp av luftputebåten, en hydraulisk vinsj og en hjemmesnekret slede.

Over to knallharde arbeidsøkter, på henholdsvis 25 timer og 20 timer, fikk de flyttet alt drivstoffet, samt ett tonn med mat og flere tonn med utstyr ca. 200 meter bort fra de nye sprekkene.

Episoden endte til alt hell med minimalt tap av utstyr. Det vitenskapelige arbeidet gikk derimot på en smell som følge av hendelsen, og det skulle gå mer enn tre uker før forskerne atter igjen fikk fokusert på innhenting av data og prøver.

De siste dagene av mars i år ble de satt på ny prøve. Hele leirområdet ble subdusert under et tilstøtende isflak og alt måtte flyttes.

LES OGSÅ: En unik prestasjon i Polhavet

Samarbeidspartnere

Nyhetsbrev

captcha 

200 ledige stillingerb

200 Tips oss

200 Fortell om din forskning

 

 Ukens PhD comics

phd092811s


Redaktør: Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.å

Om: Info om Geoforskning.no

Annonsere: Informasjon og priser

Kontakt: Kontaktinformasjon Tips oss

Webløsning ©2013-15 av Web Norge. Skjerm: