Fredag 18.4.2014 - Uke 16

logo

Nyhetsbrev

Geoforskning.no - Geoprofiler

En bauta i norsk geologi

Bjørn G. AndersenBjørn G. Andersen ved bysten av professor Olaf Holtedahl i vestibylen ved Institutt for geofag på Blindern. Det var Holtedahl som tidlig på 1950-tallet satte Andersen på en forskerkarriere. Foto: Jan Mangerud

Han har rukket å bli 87 år gammel. Like fullt har han en imponerende rekke med vitenskapelige publikasjoner å vise til i senere år. Mange yngre forskere ville nok vært mektig stolte om de hadde prestert på det nivået som professor emeritus Bjørn G. Andersen fortsatt gjør.

Istider i Norge- De tre artiklene i Nature og Science bygger på materiale fra lang tids forskning på New Zealand i et prosjekt ledet av den amerikanske professor George Denton, forteller Bjørn da jeg besøker ham hjemme i Asker utenfor Oslo.

- I flere måneder hvert eneste år har jeg sittet over flyfoto og kartlagt morener og andre glasiale elementer. I tillegg har jeg fram til 2008 vært på feltarbeid i ni sesonger der nede.

I de to artiklene i Nature i 2010 viser forskerne at breene på New Zealand gikk fram i det som hos oss var den milde allerødperioden (14 000 til 12 800 år siden), mens de trakk seg tilbake i vår kalde yngre dryas (12 800 til 11 500 år siden). Konklusjonene er trukket med basis i flere hundre dateringer, så kronologien er eksepsjonelt god.

Her er Bjørn nær sin ”ungdoms kjærlighet”: Både under hovedfag og doktorgradsarbeidet arbeidet han med morener avsatt i yngre dryas. -

På New Zealand har vi slått fast at breenes framrykking og tilbaketrekking var i motsatt fase av her i nord. Altså, mens breene hos oss vokste i yngre dryas, og bl.a. avsatte Raet rundt Oslofjorden, så trakk de seg tilbake på den sørlige halvkule. Derved har vi endelig løst et problem som har vært diskutert gjennom flere årtier.

Bjørn forteller videre at flere store artikler fra dette prosjektet er på vei. Dertil vil New Zealands geologiske undersøkelse (GNS Science) utgi en serie karter med alle observasjonene hans.

BjørnBjørn har lagt ut en del av sine arbeidskarter fra New Zealand på sitt arbeidsrom hjemme i Asker. Her viser han frem hesteskoen av morener rundt en innsjø. Foto Jan Mangerud

To etterlengtede bøker

Men Bjørn har rukket mye mer siden han ble 70 år og offisiell pensjonist. Og det til tross for at Norges Forskningsråd av prinsipielle grunner ikke vil bevilge penger til forskning når denne statusen oppnås. I stedet har han nytt godt av amerikanske forskningspenger i samarbeidet med George Denton.

 I 1990-årene arbeidet Bjørn i det sørlige Chile, og han ser med ubetinget glede tilbake på et fantastisk område med fjorder og innsjøer som i Norge. Også her gjorde Bjørn kartleggingen ved hjelp av flyfoto fra sin base her hjemme. Åtte år med feltarbeid om sommeren på den sørlige halvkule tok det å fullføre arbeidet.

Under siste istid nådde breene i Chile bare så vidt ut til kysten. Derfor ligger det en serie med morener på land. De eldste stammer fra siste istids maksimum for ca. 20.000 år siden. Breene hadde til dels rykket fram over brede skogsområder. Derfor kunne morenene dateres med tømmerstokker som isen hadde tatt med seg på sin vandring vestover.

Den samme forskergruppen som jobbet i Chile gjorde også feltarbeid innerst i Scoresbysund på Grønland i 2005. En rik amerikaner med egen båt betalte, og Bjørn fikk fly med helikopter til morener på de mest utilgjengelig steder, foruten å få fantastiske ”sightseeingturer” over Innlandsisen. Igjen var formålet å feltsikre flyfototolkninger, samt ta prøver for datering.

To bøker har den aktive forskeren også gitt ut siden han ble pensjonist. I 1994 kom en internasjonal lærebok, ”The Ice Age World”, med den amerikanske professoren Harold Borns som medforfatter. Så i 2000 ga han ut ”Istider i Norge”, en populærbok om istidene og kvartære avsetninger. Begge bøkene er rikt illustrert, bl.a. med Bjørns håndtegnede og meget illustrative karter.

Den siste var meget velkommen i det norske fagmiljøet. Det er jo ikke mye litteratur tilgjengelig for interesserte amatører – eller nye studenter for den del.

Selv om han gjennom de siste 20 årene har lagt ned det vi må kunne kalle et fullt livsverk, så har Bjørn likevel gjort det meste av forskningen sin før han ble pensjonist. Karrieren startet, slik som for mange andre geologer, med interesse for friluftsliv.

Ungdommelig nysgjerrighet

Friluftsinteressen arvet han fra foreldrene. Faren var gartner og hadde derfor bil, noe som var sjelden på den tiden. Med denne dro de på skiturer om vinteren og fisketurer om sommeren.

- Da jeg var ung likte jeg å gå lange skiturer i fjellene innenfor Stavanger. Jeg krysset da flere ganger Trollgaren, denne forunderlige morenen som passer så godt til sitt navn. Jeg lurte på hvordan den var blitt til, og den lokale bonden mente at det virkelig var troll som hadde satt opp det buktende gjerdet av svære steinblokker, langt over tregrensen.

Bjørn glemte ikke Trollgaren, og tenkte at han en gang måtte finne ut hvordan den var dannet.

Eksamen artium ble avlagt i 1944. Deretter bar det nesten direkte til studier ved på Universitetet. Ja, en kunne si ”Universitetet” den gangen, for da var det bare ett i Norge, i Oslo.

Planen var å bli lektor i skolen, og han tok derfor Gymnastikkhøyskolen i tillegg til matematikk, kjemi og fysisk geografi. Under hovedoppgaven ”Om isens tilbaketrekking i området mellom Lysefjorden og Jøsenfjorden i Ryfylke”, under veiledning av professor Werner Werenskiold, fant han blant annet ut at Trollgaren var en endemorene, og at den var dannet tidlig i holosen, antagelig for omtrent 11 000 år siden. Slik fikk han tilfredsstilt sin ungdoms nysgjerrighet.

Han tok embetseksamen i 1951 og fikk 1,0 på hovedoppgaven. Det var den beste karakteren som kunne gis – en karakter han for øvrig også fikk i skriftlig til eksamen matematikk, noe som bare ytterst få oppnådde.

Fanget opp av Holtedahl

Den nyuteksaminerte lektoren gikk med sine eksamenspapirer til skolekontoret i Oslo for å undersøke mulighetene for jobb. Der fikk han beskjed om at med slike karakterer burde han heller forsøke forskerveien.

- Da hadde jeg allerede snakket med professor Olaf Holtedahl som på den tiden arbeidet med bøkene om Norges geologi, forteller Bjørn.

Holtedahl trengte hjelp til kvartærgeologien og tilbød Bjørn jobb som vitenskapelig assistent. Dette var en stipendiatstilling med betydelig arbeidsplikt i tillegg til egen forskning. Holtedahl lovte også å skaffe han et stipend til USA. Bjørn slo derfor til og la bort sine skoleplaner.

”Glacial map of Norway” (O. Holtedahl and B. G. Andersen 1960, vedlegg til (Holtedahl, 1960)) var et resultat av dette engasjementet.

Bjørns første artikkel (Andersen, 1954) er et fascinerende arbeid, ”gammeldags” fortellende og banebrytende på samme tid. Den var skrevet på norsk, og noen år før C-14 dateringer ble tilgjengelige, et u-unnværlig hjelpemiddel i dag. Likevel er dette en av de mest grunnleggende artikler i norsk glasialgeologi.

Han rekonstruerte yngre dryas-breen i Lysefjorden tredimensjonalt og sammenlignet den med dagens breer på Grønland. Videre brukte han de høyeste sidemorenene til å bestemme likevektslinjen på paleo-breene og fant senkningen av likevektslinjen i forhold til dagens breer. Derved kunne han estimere senkningen av sommertemperaturen, og han fant at dette stemte godt med hva botanikeren Knut Fægri hadde funnet ut om yngre dryas på Jæren.

Metodene og tenkemåtene han innførte i denne artikkelen er fremdeles fundamentale i mange arbeider, men jeg tror ikke at internettgenerasjonen vet hvor de har metodene fra, og jeg er nesten sikker på at mange som bruker dem ikke har lest Bjørns artikkel fra 1954.

Jo da, vi gjør dette mer sofistikert i dag, men hele tenkningen ligger i Bjørns artikkel, og den har gått i arv gjennom undervisningen i alle år.

”Oppdaget” Ritlandkrateret

- Under feltarbeidet til hovedoppgaven i Rogaland oppdaget jeg et hittil ukjent område med bergarter fra kambro-silur som lå mye lavere enn grunnfjellet omkring, forteller Bjørn.

Han samlet en masse fossiler og ga disse til Paleontologisk Museum på Tøyen. Det førte blant annet til at professor Gunnar Henningsmoen fant en ny trilobittart som ble oppkalt etter Bjørn (Ptychparia anderseni).

Bjørn antok at feltet var avgrenset av normalforkastninger, men de senere års forskning viser at vi har å gjøre med et meteorittkrater (se GEO 05/2011, side 70; se også geofunn.no), og det han kalte konglomerat er en breksje. Men det var altså han som først fant og identifiserte innfyllingen i krateret.

BjørnBjørn (innringet) ved den to km lange og opptil 5-7 meter høye ”morenegjerdet” Trollgaren nord for Lysefjorden i Ryfylkeheiene. Det var dette merkelige naturfenomenet som inspirerte ham til å studere geologi. Foto: Privat

Studieopphold ved Yale

Holtedahl holdt sitt løfte om amerikastipend, og fra 1954 til1956 var Bjørn Research Fellow ved Yale, og stipendet var så stort at han fikk med både kona Astrid og sønnen.

- Dette var en stor opplevelse, både faglig og menneskelig, sier Bjørn i ettertid.

Yale er ikke bare et berømt universitet, men på den tiden var Richard Foster Flint professor der. Han var en av tidens fremste kvartærgeologer, og hans lærebøker var helt enerådende i mange tiår. Bjørn fulgte undervisningen, og Flint var åpenbart svært fornøyd med sin norske gjest og ga ham meget god behandling.

- Flint var ellers kjent som en tøff lærer som stilte store krav til studentene sine, og han var slettes ikke bare populær, minnes Bjørn.

Den første sommeren fikk den unge geologen reise rundt til feltpartier i hele USA, og neste sommer ledet han sitt eget feltparti for US Geological Survey (USGS) i Talkeetnafjellene i Alaska. Disse to årene ga Bjørn en god oversikt over kvartærgeologien i Nord-Amerika og dertil perspektiver på globale problemstillinger. Det er viktig og spennende å finne den geologiske historie for vårt eget land, men geologien har jo ingen landegrenser. Ikke minst har paleoklima-tolkninger gjort kvartærgeologien til en global vitenskap.

- Jeg fikk også en rekke gode faglige kontakter som ble svært nyttige senere i karrieren.

Mer arbeid i Norge

Etter hovedoppgaven forsvarte Bjørn doktorgraden i 1960 på kvartærgeologien på Sørlandet. Senere studerte han Troms og Nordland. Alle disse arbeidene er svære regionale kartlegginger og tolkninger av morener, isavsmeltingen og strandforskyvningen. Vi snakker her om regionale monografier som vil bli stående som monumenter i utforskningen av slutten på siste istid i Norge, og de er fortsatt startgrunnlaget for alle som vil gjøre videre undersøkelser i disse områdene.

- C-14-dateringer, som ble tilgjengelige på 1960-tallet, fikk større og større betydning i tolkningene, erindrer han, og refererer også til at han i en periode satt i styret for C-14 laboratoriet.

Ra-morenene rundt Oslofjorden hadde vært kjent i 100 år, men fortsettelsen rundt resten av landet var ukjent. Bjørn kartla morenen over sørlandsheiene, i Rogaland, Nordland og Troms. Korrelasjonene ble jo mye sikrere med C-14 metoden. Han oppdaget også en rekke andre morener, eldre og yngre enn Raet, og fikk bestemt alderen på dem.

I fjellene i Nordland og Troms arbeidet han gjerne hele natta i midtnattsola, for da var det mindre mygg enn om dagen. Særlig i Nordlandsfjellene gikk han mye alene og lå i telt. Bjørn minnes feltarbeidet i disse fjellene med stor glede. En sommer i Troms leide han en fiskebåt for å nå alle øyene.

- Det var også en flott sommer, husrom og mat om bord, lange turer om dagen.

Det siste store arbeidet den pasjonerte feltgeologen gjorde i Norge var om Jæren i 1987. Her var det jo en annen geologi med sedimenter fra tidligere deler av siste istid. Sammen med to studenter viste han at den øverste morenen som dekket det meste av Jæren var avsatt av en isbevegelse fra innlandet ut mot kysten, og at lagene fra Sandnes interstadial (ca. 35 000 år siden) lå under denne.

Bjørn har også gjort arbeider i Østerdalen, Romerike, Karmøy og flere andre steder, foruten at han har skrevet syntesearbeider om Norges kvartær og om forskjellige andre temaer. Hans bok ”Istider i Norge” i 2000 ble således en flott avslutning på arbeidene i Norge.

Fem ganger i Antarktis

- Mens jeg var på Yale fikk jeg tilbud om jobb på USGS, men jeg ville tilbake til Norge.

Tilbud om arbeid i Antarktis avslo han derimot ikke, og både i 1961 og 1962 var han der med USGS og arbeidet i Thielfjellene. En periode mens han ventet på McMurdobasen fikk han muligheten til å følge et amerikansk fly til Sydpolen. Ei uke før hadde glasiologen Olav Liestøl fått samme tur og ble derved første nordmann på Sydpolen etter Amundsen. Bjørn ble andremann.

På den amerikanske stasjonen fant han et par ski bortgjemt i et kott. Til amerikanernes forskrekkelse gikk han på ski rundt omkring polen, og han hevder å være første nordmann på ski over Amundsens nedsnødde telt. Også i Antarktis satte Bjørn navn etter seg. Amerikanerne kalte nemlig opp et fjellparti, Andersen Escarpment, i Thielfjellkjeden etter han.

Bjørn var tilbake i Antarktis ytterligere tre ganger (1979, 1980 og 1985), og dette ble starten på det langvarige samarbeidet med Denton. Nå var det særlig siste istids maksimumsgrense de var ute etter. De ble flydd med helikopter og sluppet ned på fjelltopper. De lette etter spor av glasiasjon, skuringsstriper, flyttblokker og morener. Arbeidet var langt fra ufarlig, og en dag gikk det nesten helt galt.

- Vi brukte militære helikoptre, og co-piloten var alltid en som var på opplæring. En gang feilberegnet han vinden da de skulle land på en smal fjellkam. Med sterk vind bakfra smalt skiene inn på fjellkammen. Helikoptret ble kastet utover på lesiden hvor de falt sidelengs 2-300 m ned mot breen. Jeg var sikker på at dette var slutten på livet, men heldigvis fikk førstepiloten tatt over og greide i siste liten å rette opp helikoptret.

Utenfor Byrdbreen kunne de datere morener til siste istids maksimum nær havet. I nedre deler av Byrdbreen lå tilsvarende sidemorener 3-400 m over breen, men oppover nærmet de seg mer og mer breen. Breen hadde altså ikke vært særlig tykkere i de øvre deler, men svellet utover i de nedre deler.

For sitt vitenskapelige arbeid i Antarktis ble Bjørn i 1985 tildelt Antarktismedaljen som ble overrakt i Den amerikanske ambassade i Oslo.

En mulig spion

Under den kalde krigen var vi redd det skulle gå med Norge som med Tsjekkoslovakia og Ungarn. Sovjet var jo vår nabo i nord, og de hadde allerede ”spist” en betydelig bit av Finland og lagt under seg flere andre østeuropeiske land. På grunn av sitt gode, faglige rykte fikk også Bjørn spille en rolle.

PolarskjeggBjørn med ”polarforskerskjegg” i Antarktis i 1985. Foto: Privat

- NATO med USA i spissen ville finne reserveflyplasser i Nord-Norge i tilfelle et angrep fra øst. De mente nok at jeg var kvalifisert til oppgaven som gikk ut på å finne og bedømme hva flate områder bestod av. Sammen med amerikanske kvartærgeologer fant vi sandurer og isrand-deltaer på flyfoto. Deretter var vi selvfølgelig ute i felt.

- Det endte opp med en rapport som det heldigvis aldri ble bruk for.

Bjørn har vært norsk representant i flere internasjonale prosjekter. I det store CLIMAP-prosjektet skrev han syntesene om Europa og Grønland i boken ”The Last Great Ice Sheets”. Han reiste rundt i mange land med kartruller under armene, hvorpå kolleger tegnet inn de siste resultatene.

- Men i Øst-Tyskland ble det problematisk. Kartene ble studert forlengs og baklengs, og jeg ble forhørt både lenge og vel. Det var nok mine gode tyskkunnskaper som reddet meg fra spionmistanken, smiler han.

Typisk feltgeolog

Den meritterte professoren har mange store arbeider bak seg. Derfor har han vanskeligheter med å trekke frem ett enkelt som det fremste av mange bidrag til kvartærgeologien. Men etter litt nøling kommer et forslag.

- Jeg var den første som brukte stereoskopiske flyfoto i glasialgeologiske studier, i alle fall her i landet, fremholder han.

Allerede under hovedfagsarbeidet fikk han kontakt med forsvaret og tilgang til deres flyfoto. Både da og senere satt han i lange tider i det store arkivet og studerte flyfoto med stereoskop. Mange av de morenene han har oppdaget fant han nettopp på denne måten.

- Det aller meste av forskningen min, enten det er i Norge, Antarktis, Chile eller New Zealand, baserer seg på grundige flyfotostudier, overføring av tolkningene til kart, og så feltarbeid og prøveinnsamling.

Den andre grunnsteinen i hans forskning, i tillegg til flyfotostudier, er feltarbeid. God fysisk bakgrunn fra ungdommen, gymnastikkskolen, og en aldri vikende glede av å gå i fjellet, gjorde at han kunne dekke svære områder til fots. På amerikanske ekspedisjoner i Antarktis ble han sendt på de hardeste turene.

Vi har å gjøre med en typisk feltgeolog. Når jeg ser på hans arbeider i Norge og rundt i verden vil jeg være meget overrasket om ikke Bjørn er den geologen som gjennom tidene har oppdaget og kartlagt flest morener.

Et globalt perspektiv

Mange studenter ble smittet av nysgjerrigheten og entusiasmen for kvartærgeologi på Bjørns forelesninger. Yndlingstemaet var hvordan breene hadde oppført seg i Norge under istidene.

Han var dosent (det heter nå professor) på Institutt for Geologi ved Universitetet i Oslo i 14 år fra 1956, deretter professor i Bergen i 10 år før han vendte tilbake til Oslo for de siste 9 år. I Oslo har han forøvrig fortsatt plass i et emeritus-kontor. Ved begge universiteter var han også i perioder instituttstyrer. Til sammen blir dette mer enn 30 årskull med studenter som har lært sin glasialgeologi av Bjørn.

Han har alltid inspirert yngre forskere. Selv hadde jeg gleden av å arbeide nært med Bjørn under tiden i Bergen, og senere i ledelsen av store samarbeidsprosjekter i Norge, som også inngikk i internasjonale prosjekter. Disse var han ivrig på å få i gang, og han brukte sine nære kontakter med forskere i andre land til å involvere norske geologer. Nordisk samarbeid lå hans hjerte spesielt nær.

Bjørn er fremdeles engasjert i kvartærgeologiske problemstillinger, og i sommer var han på kongressen til International Union of Quaternary Research (INQUA) i Sveits. Der dekket kartene hans fra New Zealand en hel vegg i poster-salen. Men feltarbeid har han gitt seg med – påstår han. Ryggen har skranglet litt det siste året.

Men han har hatt en rik sommer og høst. Nye metoder har muliggjort det han drømte om for 30 år siden, nemlig å datere morenene direkte. To forskergrupper har gått i gang med å samle prøver for å datere morenene han beskrev i artikkelen fra 1954. Den ene ledes av hans venn George Denton, og den andre av hans venner John Inge Svendsen og meg her i Bergen.

Han ser nå fram til mer presise dateringer av en rekke morener han kartla i sin ungdom. En av disse er Vassryggen, eller Esmarkmorenen som vi helst kaller den, etter Norges første professor i geologi, Jens Esmark (1763-1839). Han gjorde en av de største oppdagelsene som noen gang er gjort av norske geologer (du finner morenen på geofunn.no).

Nestoren Bjørn G. Andersen kan se tilbake på en omfattende geologisk karriere. Han har forsket på istider på den nordlige så vel som den sørlige halvkule. Som få andre har han hatt et globalt perspektiv på geologien. Utgangspunktet var en buktende steinrygg i Ryfylkeheiene som han krysset på ski i sin ungdom.

Referanser:

Andersen, B. G. (1954). Randmorener i Sørvest-Norge. Norsk Geografisk Tidsskrift 14, 273-342.

Holtedahl, O. (1960). Geology of Norway. Norges geologiske undersøkelse 208, 1-540.


Denne saken ble først publisert i GEO 06/11.

Nyhetsbrev

Hovedsponsorer

195 Lundin Norway logoRWE-Deadetnor195

Annonsere på geoforskning.no

Se vår brosjyre
195x145 brosjyrebilde

Kontakt oss

Sponsorer

UiOuibgassnova-logoNGI logo 300 DPINguLogo 200NTNU-det-skapende RGBUiT hoyrekolonneNORSAR hoyrekolonneLOGO Tectonor 195CAGE195x107 dinannonse


Kontakt geoforskning

Send oss gjerne noen ord

Geoforskning AS v/ Ronny Setså
Postboks 1047
0316 Oslo

Kontakt

Responsivt design ©2013 av Web Norge. Skjerm: