Mandag 24.7.2017 - Uke 30

logo

RIP gasskraft

mandag, 20 februar 2017

Svein Eggen

Med den kommende nedleggelsen av Mongstad skal norsk gass i større grad eksporteres til Europa. Men vil de ha den, og hva skjer med klimakuttene, spør Svein Eggen.

530x367 mongstad chp 16 9Kraftvarmeverket på Mongstad skal legges ned i slutten av 2018. Foto: Statoil

Med Statoils annonsering om å stenge gasskraftverket på Mongstad, ser vi sannsynligvis siste kapittel i den norske gasskrafthistorien. Det har vært en lang og turbulent historie.

Kortversjonen er som følger:

Ideen om gasskraft med CO2-rensing og bruk av CO2 til økt oljeutvinning ble egentlig «født» av forsker Erik Lindeberg ved Sintef sent på 80-tallet. Han hadde studert historien om CO2 til økt oljeutvinning fra USA som startet på 70-tallet.

Lindeberg så potensialet for å gjøre det samme på norsk sokkel – kombinert med å utnytte all gassen vi hadde funnet på sokkelen (og som da egentlig ble ansett som et problem).

Ideen ble utviklet videre i regi av Sintef med støtte fra Statoil. Tanken om gasskraft med CO2-fangst var født.

Muligheten for å ta i bruk gasskraft kom for alvor inn i den offentlige kraftdebatten i 1985 ved ilandføring av naturgass til Kårstø og senere i 1996 med gass til Kollsnes og Tjeldbergodden.

Tre aktører, Statoil, Statkraft og Norsk Hydro, meldte seg på med planer om å bygge gasskraft.

«Tørråret» 1996 satte fart i debatten - rekordlav vannstand i kraftmagasinene gav rekordhøye kraftpriser og kullkraft ble importert fra Danmark. Gasskraft ble sett på som den store frelser for å dekke kraftunderskudd og sikre oss i regnfattige år fremover.

Samme år søker da Naturkraft AS om konsesjon for to gasskraftverk på Vestlandet. 

Etter mye om og men fikk disse konsesjon i 1999, men da med tillatelse til å slippe ut 10 prosent av CO2-en.

CO2-rensing kom inn i bildet som en gryende klimabevissthet etter Rio-konvensjonen i 1992 og sterkt press fra blant annet Bellona. Opphetet politisk debatt rundt «sterkt forurensende gasskraft» førte til at Bondeviks regjering trakk seg i 2000.   

Debatten rullet videre utover på 2000-tallet. En stortingsmelding om å «ta gassen i bruk innenlands» ble skrevet. Det ble lansert planer om bruk av gass til energi og industriproduksjon, gassrør til Grenland med mer. Optimismen rådet.

I 2005 beslutter Naturkraft (Hydro og Statkraft) å bygge gasskraftverket på Kårstø – uten CO2-håndtering. I 2006 lanserte Statoil og Shell planer om gasskraftverk på Tjeldbergodden med CO2 -rensing og bruk av CO2 til økt oljeutvinning på Draugen.

Statoil søkte også om tillatelse til å bygge kraftvarmeverket på Mongstad. Etter mye politisk dragkamp blir regjeringen enig med Statoil om planer for å bygge kraftverket med ambisjon om full rensing innen 2014. Senere døpt «Månelandingen» av Jens Stoltenberg.

I 2007 startes gasskraftverket på Kårstø. Det får ikke mye driftstid før det etter mange år på tomgang blir besluttet nedlagt i 2015.

Hva med eksport?

Gasskraft vokste således frem som følge av et forventet kraftunderskudd, samt at områder i Norge var vanskelig stilt på grunn av manglende overføringslinjer i elektrisitetsnettet.

Videre var det et industrielt og politisk ønske om å «ta gassen bruk» innenlands.

Nå er underskudd snudd til overskudd, og forsterking av nettet («monstermaster») har gjort at alle områder får nødvendig strøm til stabilt lave priser. På den måten har også forretningsmodellen for Mongstad-kraftverket forsvunnet.  

Så, da er det bare å eksportere all gassen og håpe at andre land kan finne økonomi i å utnytte den.    

Det har av mange blitt hevdet at gasskraft skal erstatte kullkraft på kontinentet og at dette skal sikre norsk krafteksport. Dette er ikke lenger like åpenbart.

Vi ser at gasskraftverk også på kontinentet sliter i konkurranse med kullkraft og fornybart. Mange blir nedlagt.    

Vi får trøste oss med at det bare er ca. en fjerdedel av vår gasseksport som går til kraftproduksjon. Tre fjerdedeler går til en rekke store og små anvendelser i private hjem og i industri. Den største anvendelsen er til privatforbruk i de tusen hjem.

CO2-fangst fra industrien

Så hva gjør dette med planer om CO2-håndtering?

Det ble for flere år siden klart at CO2-fangst fra kraftverk i Europa ikke kom til å skje i det omfang man så for seg for ti år siden, satsing på fornybar energi har ført til at EU i stor grad klarer CO2-kuttmålene sine frem mot 2030.

Usikkerhet rundt rammebetingelser har ført til at de store kullkraft- og energiselskapene i EU både har mistet sin lønnsomhet og har svake fremtidsutsikter.  

CO2-fangst fra fossilkraft vil i stor grad avhenge av hvordan satsing i land som Kina, India og USA går. Kina leder her an med å kutte kullkraft i et omfang som monner.

Få tror at Trump kan få kull tilbake på banen i USA - gass og fornybart vil komme til å vinne.

Til tross for den revolusjonen vi ser innen energiområdet så er det bred enighet om at verden ikke vil nå klimamålene fra Paris-avtalen uten også å ta i bruk CO2-fangst.

Vi må huske at bare ca. 25 prosent av verdens CO2-utslipp kommer fra elektrisitetsproduksjon. De resterende 75 prosentene må også adresseres.  

På kort sikt er det viktigste satsingsområdet blitt CO2-fangst fra industriutslipp, som også står for ca. 25 prosent av verdens CO2-utslipp.

Den norske satsingen på dette området, med fangst av CO2 fra Klemetsrud søppelforbrenningsanlegg, Norcem sementproduksjon og Yara kunstgjødsel, leder her an.

Om forfatteren

Svein Eggen

Svein Eggen

Svein Eggen er seniorrådgiver i Gassnova SF.

E-post: se@gassnova.no

Kommentarer (1)

Skriv en kommentar

Du kommenterer nå kun som gjest. Alternativ innlogging under.

Nyhetsbrev

captcha 

200 ledige stillingerb

200 Tips oss

200 Fortell om din forskning

 

 Ukens PhD comics

29


Redaktør: Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.å

Om: Info om Geoforskning.no

Annonsere: Informasjon og priser

Kontakt: Kontaktinformasjon Tips oss

Webløsning ©2013-15 av Web Norge. Skjerm: