Onsdag 22.11.2017 - Uke 47

logo

QUO VADIS CCS etter Paris

fredag, 15 januar 2016

Svein Eggen

Svein Eggen kommer med noen refleksjoner i kjølvannet av klimamøtet i Paris og Teknas årlige CO2-konferanse i Trondheim.

530x298 Teknadagene 2016 1Stortinget har ambisjoner om minst ett fullskala karbonhåndteringsprosjekt innen 2020. Her fra Teknas CO2-konferanse i Trondheim i januar. Foto: Aage Stangeland

Med klimamøtet i Paris (COP21) har verden tatt et stort og viktig skritt i retning av både å unisont erkjenne de menneskeskapte klimaendringer samt viktigheten med å gjøre noe for å forhindre dem.

195 land har blitt enige om en avtale og en prosess for det videre arbeid, samt strammet inn togradersmålet til 1,5 grader. De samme land har også levert inn "ambisjoner" om kutt i utslipp for de kommende 10 - 15 år.

Selv om tiltakene ikke er juridisk bindende, ligger det allikevel inne viktige ambisjoner og ikke minst oppfølging fra verdenssamfunnet med hensyn på den videre gjennomføring.  

Land som ikke innfrir sine mål vil bli gjenstand for kritikk (og muligens sanksjoner?) fra de som oppfyller sine mål.

USAs utenriksminister John Kerry uttalte at avtalen sender en viktig beskjed til markedet – og kanskje spesielt til fossilindustrien – om hvilken vei verden skal gå videre.

1,5-gradersmålet kan ikke sees på som noe annet enn et sterkt signal om at selv de konsekvenser man vil erfare ved to grader global oppvarming er uakseptable.

De fleste som kan noe om dette, vil nok hevde at et slikt mål dessverre er nærmest urealistisk og at selv togradersmålet er svært ambisiøst. Ut fra en karbonbudsjettbetraktning vil for eksempel 1,5-gradersmålet medføre at vi må slutte å bruke fossile brensler om 10 år.

Det er det vel ingen som tror er mulig. Men det er helt klart at fossilindustrien vil bli utsatt for et stadig sterkere press fra så vel nasjoner som investorer.
 
Ambisjonene fra COP21 er videre et signal om at verden må ta i bruk alle virkemidler man rår over i tiårene som kommer for å nå dette målet. Til alt overmål må verden etter alt å dømme bli "karbonnegativ" i siste halvdel av dette århundret.

Det gjenstår selvsagt å se i hvilken grad verdens ledere klarer å iverksette de nødvendige tiltak.

Et eksempel på avstand mellom liv og lære så vi rett før jul da regjeringen i Storbritannia med et pennestrøk trakk tilbake støtte til vedtatt CCS-satsing og fornybarsatsing på de britiske øyer.  

Dette vedtaket har skapt bruduljer på hjemmebane og stiller regjeringen i et underlig lys internasjonalt. Det gjenstår å se hvor lenge de kan leve med dette.
 
På den hjemlige arena har regjeringen ved OED nå igangsatt det videre arbeid med å realisere Stortingets ambisjoner om minst ett fullskala CCS-prosjekt innen 2020.

Det er satt ut tre kontrakter for å gjøre mulighetsstudier for CO2-fangst på Norcems sementfabrikk i Brevik, Yaras anlegg i Porsgrunn, samt avfallforbrenningsanlegget på Klemetsrud i Oslo.

Statoil har videre blitt tildelt kontrakt med å utrede lagringslokalitet på sokkelen, og Gassco skal utrede transportløsningen.

Hele prosjektet bygger på at industrien selv er i førersetet og driver prosjektene frem basert på egne strategier.  
 
Utviklingen i Norge følger en trend – som vi også ser andre steder – der CCS beveger seg vekk fra å være en teknologi som utelukkende er knyttet til kull og fossilenergi og mer retter seg mot å gjøre prosessindustri bærekraftig under mer ambisiøse klimamål.

Mens man innen energiområdet nå har stadig mer konkurransedyktige alternativer til fossilenergi gjennom fornybar energi så vil mange prosessindustrier ha iboende karbonutslipp som ikke kan unngås på annen måte enn med CCS.  

Det er for eksempel umulig å lage sement uten å "koke" kalkstein og dermed frigi CO2. Tilsvarende innen metallurgisk industri og søppelforbrenning.

I EU forbrenner man i dag over 80 millioner tonn søppel - men man deponerer cirka 100 millioner tonn. Deponering av søppel vil bli forbudt og energigjenvinning vil bli en stadig større bransje.
 
CCS sees på av mange som en teknologi for å forlenge" fossilalderen" ved at større deler av ressursgrunnlaget i bakken kan utnyttes innen de rammer som klima setter.

Dette forutsetter at denne industrien tar tak i sine utfordringer og tar teknologien i bruk.  Det finnes noen unntak, men her har de fleste fossilselskaper en lang vei å gå.

Om forfatteren

Svein Eggen

Svein Eggen

Svein Eggen er seniorrådgiver i Gassnova SF.

E-post: se@gassnova.no

Skriv en kommentar

Du kommenterer nå kun som gjest. Alternativ innlogging under.

Nyhetsbrev

captcha 

200 ledige stillingerb

200 Tips oss

200 Fortell om din forskning

 

 Ukens PhD comics

46


Redaktør: Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.å

Om: Info om Geoforskning.no

Annonsere: Informasjon og priser

Kontakt: Kontaktinformasjon Tips oss

Webløsning ©2013-15 av Web Norge. Skjerm: