Onsdag 22.11.2017 - Uke 47

logo

Halvveis til togradersmålet

tirsdag, 01 september 2015

Svein Eggen

De som forsøker å undergrave klimaforskernes resultater spiller hasard – et spill med svært liten oppside, men en betydelig nedside, skriver Svein Eggen.

530x297 kulerNew Yorks daglige CO2-utslipp. Her representert som sfærer á ett tonn CO2. Illustrasjon: Carbon Visuals / flickr

Noen milepæler er det ikke verdt å feire. Tidskriftet New Scientist rapporterte nylig at vi nå er halvveis til togradersmålet - det vil si at data nå viser at Jordens gjennomsnittlige temperatur har økt med nær én grad celsius.  

Togradersmålet er den grensen FNs klimapanel (IPCC) har satt som en «akseptabel» eller «håndterbar» gjennomsnittlig temperaturøkning på Jorden.  

Dette er selvsagt ingen absolutt grense—den er valgt for å synliggjøre en overgang fra en «håndterbar» global temperaturøkning til en temperaturøkning som vil få tiltagende dramatisk skadelige effekter.

Med alle de usikkerheter som ligger i å sette en slik grense så har forskerne allikevel klart å enes om den - med den konsekvens at dette målet har fått en viktig plass i mange lands politikk.  

Noen vil si at dette er en suksess i den forstand at man har klart å få forskning over i praktisk politikk. Selv store amerikanske oljeselskaper slutter nå opp om dette.

Her hjemme blir imidlertid denne konklusjonen stadig utfordret, senest med utgangspunkt i en artikkel av P.A. Bjørkum i Aftenposten der IPCC kritiseres for å drive med kvasivitenskap.

Bjørkum følger her opp en mindre stolt tradisjon som går ut på å så tilstrekkelig tvil om IPCC og betydningen av den menneskeskapte klimapåvirkning.

Slik kan politikerne få belegg for å utsette tiltak «til forskerne er enige». Uansett Bjørkums intensjoner - slike oppslag blir brukt på denne måten.

Bjørkum peker blant annet på at det uortodokst at klimaforskerne peker på hvor (skrå)sikre man er snarere enn hvilke usikkerheter som ligger i modellene.

Jeg tenker at dette er nettopp styrken til angrepsmåten man har valgt. Den har ført til at togradersmålet har blitt stående i mange langs politikk, til tross for iherdige forsøk på motstand fra fossilindustrien, diverse tenketanker og klimaskeptikere.

Betydningen av å fremheve at man er overveldende enig er vesentlig større enn å understreke de uenigheter som foreligger.

Uortodokst? Ja, kanskje. Men dette er tross alt en problemstilling som er av en litt annen karakter enn mange andre vitenskapelige teorier. Det handler om livsvilkårene på planeten vår.

Det er mye oppmerksomhet rundt hvor mye det koster å forhindre klimaendringene, men mindre på hva det koster oss på lenger sikt ikke å gjøre noe.

Lord N. Stern publiserte en rapport for noen år siden der han viste at det vil koste verden ca. 0,5 - 1 prosent av BNP å løse problemet - skadene ved ikke å gjøre noe vil derimot koste oss mellom 5 og 20 prosent av BNP.

I en nylig publisert rapport fra Citigroup; «Energy Darwinism - Why a Low Carbon Future Doesn’t Have to Cost the Earth» har de beregnet at det vil koste verden 44 billioner dollar (366 billioner kroner) å ikke gjøre noe for å stoppe klimaendringene.

Tallet de presenterer er omtrent likt med verdens samlede verdiskaping på ett år («Gross World Product»). 

Jeg vil hevde at de som forsøker å undergrave klimaforskernes resultater spiller hasard. Et spill med en svært liten oppside (spare 0,5 - 1 prosent av BNP), men en betydelig nedside (tape 5 - 20 prosent av BNP årlig eller i sum bortimot ett helt GWP). 

Det grunnleggende problemet er selvsagt at utgiftene til tiltak kommer nå mens utgiften ved ikke å gjøre noe overlater vi til våre etterkommere. Da er det fristende ikke å gjøre noe.

I løpet av høsten vil vi se om verdens ledere på klimakonferansen i Paris kan samle seg om en politikk som kan forhindre den klimautviklingen vi har startet på.

Utfordringen er å samle seg om bindende avtaler om kutt i CO2-utslipp på en skala som langt overskrider det man vil få med de tiltak som er besluttet.  

Man må ty til alle tiltak som er foreslått - både de som er «trendy» (som sol og vind) og mindre «trendy» som karbonfangst på kull og gass, samt atomkraft.

Det hevdes fra kompetent hold at uten karbonfangst og -lagring er togradersmålet uoppnåelig.

Om forfatteren

Svein Eggen

Svein Eggen

Svein Eggen er seniorrådgiver i Gassnova SF.

E-post: se@gassnova.no

Kommentarer (6)

  • Halfdan Carstens

    Halfdan Carstens

    03 September 2015 at 09:16 |
    To poenger:
    1) Svein Eggen må skille mellom at Jorda blir varmere, og hvorfor den blir varmere. Det er fullt mulig å sette i gang tiltak som beskytter oss mot oppvarming (men husk at oppvarmingen også har positive sider i en verden som kan risikere matmangel), selv om man ikke er enige om årsakene tli oppvarming.
    2) Svein Eggen jobber i Gassnova.Hans siste setning må sees i det lyset.Jeg har tidligere i både GEO og tu.no ( http://www.tu.no/meninger/leserinnlegg/2015/02/10/co2-lagring-blir-aldri-virkelighet)påvist at karbonfangst og lagring aldri vil kunne ha noen effekt.Ingen har sagt meg i mot på denne påstanden.

    Svar

  • Johan Morten Nome

    Johan Morten Nome

    03 September 2015 at 09:39 |
    Å sette et mål på temperaturøkning er bare useriøst og direkte tåpelig. Det har vært varmere før og det kan godt komme til å bli varmere igjen, uansett hva vi mennesker skulle finne på. Det er i overkant arrogant og naivt å tro at vi kan regulere temperaturen på planeten vår som vi selv vil, ved å redusere eller øke utslipp av en naturgass som er grunnlaget for alt liv på planeten!? Endringene har pågått uavbrutt i 4,5 milliarder år og vil fortsette med det, DET ER DET ABSOLUTT INGENTING VI KAN GJØRE NOE MED! Selvsagt kan vi redusere utslippene til luft og vann men det er et miljøspørsmål og har selvsagt ingenting med klimaet å gjøre

    Svar

  • Geir Aaslid

    Geir Aaslid

    03 September 2015 at 13:18 |
    Stein Eggen har stor tiltro til klimakriseindustrien. La oss ta Lord Stern: han ser for eksempel bort fra vitenskap i form av IPCC-rapporter og tar istedet fakta fra løse luften.
    Og Stern ser ikke objektivitet som relevant. Er det da rart at folk flest er kritisk til Lord Sterns budskap?

    For den menneskeskapte klimakrisen er fremdeles ikke observert noe sted ute i naturen. Det har ikke engang vært noen signifikant global oppvarming på 18-19 år og profesjonelle statistikere (Dagsvik/SSB) finner ingen antropogene signaler i historiske temperaturdata

    Svar

  • Ingemar

    Ingemar

    03 September 2015 at 14:19 |
    Mener du at utslipp av ekstra drivhusgass fører til kaldere klima? Eller mener du at 250ppm vs 400ppm co2 ikke utgjør en forskjell?

    Svar

  • Per Arne Bjørkum

    Per Arne Bjørkum

    04 September 2015 at 10:42 |
    OFFENTLIG FINANSIERT FORSKNING KAN VÆRE UHELDIG
    Svein Eggen er bekymret for hvordan det jeg skriver kan påvirke den politiske prosessen. Her opptrer Eggen som engasjert samfunnsborger, og ikke som forsker.
    I livet - og derfor i politikken - må man tenke føre var. I forskning har føre var tenkningen derimot ingen legitim plass. Vi må derfor ikke blande dette perspektivet inn i forskningen, og i alle fall ikke bruke det som argument for å stoppe forskere som kommer med innvendinger. Da politiserer man vitenskapen.

    Vi forskere må imidlertid også sørge for å holde orden i eget hus, og hvis det er uryddig, må man ordne opp. Når det gjelder klimapanelets forfattere (IPCC), så har de rotet det til og ødelegger med det for mye av den gode klimaforskningen som foregår rundt om i verden. De gjør det ved å innføre en type statistisk språk i fagrapportene uten at det foreligger et metodisk fundament for det. Noe slikt er av den grunn aldri blitt forsøkt gjort tidligere. Det var ett av hovedpoengene i min kronikk i Aftenposten 20. august i 2015.

    Klimaforskningen som publiseres i fagtidsskrifter har heldigvis ikke tatt i bruk denne malplasserte språkbruken. Min kritikk av klimapanelets fagrapporter rammer derfor ikke klimaforskningen som sådan. Jeg utdyper dette i et debattinnlegg som kommer i Aftenposten, trolig i neset uke.

    Det er viktig å minne om at det er en forskers plikt å være kritisk til all forskning som legges frem, uavhengig av hvor alvorlig temaet er. Forskere har tidligere blitt revet med, og da gikk det galt ( http://www.aftenbladet.no/meninger/Da-forskerne---og-ekspertene---tok-feil-3591598.html).

    Problemet er at offentlig finansiert forskning under visse omstendigheter kan føre til en uheldig ensretting av et helt forskningstema og som det er vanskelig å stå opp imot. ( http://www.aftenbladet.no/meninger/Myten-om-den-objektive-forskeren-A-og-offentlig-finansiert-forskning-3642178.html)
    Det er mangfoldet som er forskningens styrke, og det kan fort forsvinne i den offentlig finansierte klimaforskningen.

    Svar

  • Sivert Sæterbø

    Sivert Sæterbø

    07 September 2015 at 20:34 |
    Ved 400 ppm CO2 trives planter, trær og alt langt bedre enn ved 250 ppm. Ved ca 240 ppm tar nyttevekster synlig skade av for lite CO2. Ved ca 160 ppm dør alt liv. Altså alt liv på jorden vil dø..

    Co2 innholdet i atmosfæren under og etter den lille istid var så lavt at nytteplanter i nordeuropa nesten ikke hadde motstandkraft mot plantesykdommer. Det resulterte at millioner døde av sult, mens atter millioner flyktet til USA der de kom på lavere breddegrader, mer varme og lengre vekstsesong.

    Den grønne revolusjonen på 60 tallet kan tillegges like mye økt Co2 innhold i atmosfæren som nye måter å dyrke på.

    Ved ca 200 ppm obsorberer ikke CO2 noe særlig mer varmestråling, slik at det ved 400 ppm langt på vei er lik null. Dvs at Co2 som klimagass langt på vei er nøytral ved ca 300 ppm.

    Svar

Skriv en kommentar

Du kommenterer nå kun som gjest. Alternativ innlogging under.

Nyhetsbrev

captcha 

200 ledige stillingerb

200 Tips oss

200 Fortell om din forskning

 

 Ukens PhD comics

46


Redaktør: Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.å

Om: Info om Geoforskning.no

Annonsere: Informasjon og priser

Kontakt: Kontaktinformasjon Tips oss

Webløsning ©2013-15 av Web Norge. Skjerm: