Onsdag 20.6.2018 - Uke 25

logo

Samarbeidspartnere

Om Staten skulle tape i den såkalte klimarettssaken, kan den lene seg på solid vitenskapelig dokumentasjon i en eventuelt ankesak, hevder Ole Henrik Ellestad.


530x377 fig1Illustrasjon: Syun-Ichi Akasofu

Greenpeace og Natur og Ungdom har anlagt rettssak mot Staten for tildeling av leteblokker i Barentshavet basert på miljøparagrafen i grunnloven. "Klimagassutslipp" og "karbonbudsjett" er to av stikkordene.

Staten kan velge et overordnet forsvar knyttet til vedtak i Stortinget, at det dreier seg om leting og ikke utvinning, og at olje er et naturlig produkt som nedbrytes rimelig raskt om uhellet skulle være ute.

De kunne også valgt en vitenskapelig argumentasjon, men den ville blitt omfattende og preget av FNs klimapanels (IPCC) omfattende rapporter. Supplert med 2 500 sider og noen tusen referanser fra skeptikere ville det blitt en omfattende dokumentasjon.

Man kan jo rent overordnet anføre noen velkjente forhold som ikke taler saksøkernes sak. At dagens forhold har gitt rekordavlinger rundt om på kloden er viktig i en verden på vei mot 10 milliarder mennesker som skal mettes.

Det er velkjent at Norge på slutten av Holocen-optimum for 4 000 - 8 000 år siden var isfritt, 3-5 °C varmere og vesentlig frodigere. Da var det dyreliv i Sahara og verdens største innsjø i overflate lå i Tchad. 30 000 isbjørn er imponerende økning fra de 5 000 ved tellingen i 1961. Slett ikke verst for kloden som helhet heller.

Ekstremværstatistikken for Norge fra 1990 viser ingen tiltagende tendens. Lang skisesong i lavlandet er ingen grunnlovsrett. 53 prosent av befolkningen har liten tillit til forskningen innen miljø- og klimaområdet (TNS-Gallup 2017), og miljøorganisasjonenes og medienes alarmerende, ensidige oppslag er et dårlig rettsgrunnlag.

Om vitenskapen trekkes inn, er dens grunnprinsipp entydig. Om ikke teorien stemmer med observasjoner, er den feilaktig.

Internasjonalt finnes to klimavitenskapelige hovedretninger. Menneskeskapt dominans (IPCC) basert på økningen av infrarød aktive gasser, primært CO2, og Nongovernmental International Panel on Climate Change (NIPCC), rapport på 2 500 sider (2013/14) der naturlige klimavariasjoner dominerer.

De to internasjonale hovedretninger i klimaforskningen kan illustreres i figuren over publisert av Syun-Ichi Akasofu1, en av verdens ledende geofysikere, grunnlegger og leder av Arctic Research Center, Fairbanks, Alaska, med nærmere 600 publikasjoner, 10 bøker, flere priser, to år blant verdens 1 000 mest siterte forskere og medlem av den japanske komiteen som ikke støttet IPCC-konklusjonen.

Prinsippskissen over viser den globale middeltemperatur 1870 - 2008 (HadCRUT3) som er sentral i IPCCs rapporter.

Kurven slynger seg om middelverdiens sorte stiplete linje med økning på 0,45 grader Celsius per 100 år som i år 2100 gir økning på 0,8 oC. De varmere (røde) og kaldere (blå) avvik på ca. ±0,2 oC om denne linje er naturlige, sykliske oscillasjoner med periode på ca. 60 år.

De tre oppvarmingsfasene 1850 - 80, 1910 - 40 og 1976 - 2000 med kaldere mellomliggende perioder, har tilnærmet like karakteristika inklusive oppvarmingshastighet (0,16 grader Celsius per tiår, Phil Jones 2010).

Det fundamentale vitenskapelige spørsmål er om temperaturutviklingen vil følge det tidligere oscillerende forløp eller IPCCs beregninger som ligger innen det angitte røde, skraverte felt som en fortsettelse av den mørkeblå linjen.

IPCC bygger sine konklusjoner primært på beregningsmodeller. De gir langt fra noen presis beregning slik det fremstilles, og store datamengder ekstrapoleres fra andre målestasjoner.

Usikkerheten er stor for så små endringer som 0,8 oC. I modellene har naturlige variasjoner som har dominert frem til menneskeskapt CO2 kunne få betydning fra ca. 1950, minimal påvirkning på beregningene. Det benytter IPCC som et «bevis» for menneskeskapte endringer. Men det er jo først og fremst et bevis på at naturlige variasjoner ikke er bygget inn og vektlagt i modellene.

For det er ugjendrivelig at inntil 1976 var kloden dominert av naturlige variasjoner. Når disse ikke kan gjenskapes på en adekvat måte er det lite tillitvekkende å bygge sine konklusjoner på i realiteten 20 års parallell stigning av såvel temperatur som CO2.

Særlig når historiske data i hundrevis av millioner år tilbake ikke viser systematisk sammenheng mellom temperatur og CO2.

De omtalte temperatursvingningene er påvist 8 000 år tilbake i Arktis ifølge en forskergruppe fra Aarhus universitet. Det er således vanskelig å tenke seg at variasjonene fra 1976 plutselig skulle skyldes CO2. Svingningene om den rette linje er heller ikke CO2s «fingeravtrykk».

CO2-signalet må eventuelt være del av den rette linjes stigning som også vil inkludere andre kjente forhold, inklusive naturlig oppvarming etter Den lille istid. Vi har i årene 1923 - 2008 vært inne i et solens 'Grand Maximum', det største på 8 000 år2 som del av en 1 000-årig syklus som markerte bronsealder, romertid og middelalder med tydelige spor også i Grønlands ismasser (GISP2) og på den nordlige halvkule3.

Også andre planeter og måner i vårt solsystem er varmere4. Isen smelter på en av polene på Mars.

CO2-effekten blir derfor liten. Sol, vind og havstrømmer dominerer ved velkjente variasjoner supplert med variasjoner i månens tidevannssykluser og variasjoner av jordrotasjonen.

Her i Norge typisk ved at Golfstrømmens variasjoner påvirker klima og ismengden i Arktis nå som i 1930-årene, den fra IPCC og norske støttespillere tilnærmet taushetsbelagte oppvarmingsperiode i 1920 - 40-årene.

Solforskerne spår avkjøling mot et minimum rundt år 2040, nærmest en ny Lille istid5.

Om staten mot formodning skulle tape basert på sin selvvalgte overordnede argumentasjon, har den solid vitenskapelig dokumentasjon å falle tilbake på inklusive flere dementier fra IPCC ved en eventuell ankesak. Kanskje også tydelig synkende temperaturer når den tid kommer.


Referanser

1. Syun-Ichi Akasofu. Nat. Sci. Vol 2,no. 11,1211-1224, 2010

2. S. K. Solanski et al. 2006 og I. G. Usoskin et al. Astronomy and Astrophysics 471, 30

3. F. C. Ljungqvist 2010. Geografiske Annaler: Serie A, Phys Geography,Vol 92, 3.

4. M. Hammel and. M. Lockwood 2007. Suggestive correlations between the brightnes of Neptune, solar variability and Earth's temperature. Geophys. Res. Lett. 34 L08203

5. H. Abdussamatov 2013, J. Geoscience and Geophysics 2, 113

Merk: Noen av referansene er tilknyttet "Beall's list of predatory journals and publishers". Vi ba derfor forfatteren legge ved en uttalelse, se her

Samarbeidspartnere

Nyhetsbrev

captcha 

200 ledige stillingerb

200 Tips oss

200 Fortell om din forskning

 

 Ukens PhD comics

24phd080808s


Redaktør: Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.å

Om: Info om Geoforskning.no

Annonsere: Informasjon og priser

Kontakt: Kontaktinformasjon Tips oss

Webløsning ©2013-15 av Web Norge. Skjerm: